Noen mennesker opplever mer motgang før de fyller 20 enn andre gjør gjennom et helt liv.

Kine Merete Rostøl er en av dem.

Bak smilet skjuler det seg en historie om sorg, sykdom, vold, tap, frykt og ensomhet. Men også om styrke. Om mennesker som stilte opp når livet raste sammen. Og om å finne tilbake til håpet – bit for bit.

– Jeg har opplevd mange ting som kunne ødelagt meg fullstendig. Likevel sitter jeg her i dag med jobb, sønn, hjem og håp for fremtiden, forteller hun.

Pappa ble syk da hun var liten

Kine var bare åtte år gammel da livet forandret seg.

Faren hennes, som hun beskriver som «bautaen i livet», ble alvorlig syk. Hun husker glimt fra sykdomstiden. Ambulansen. Sykehussengen i stua. Hjemmesykepleien som kom innom hver dag.

Og hun husker dagen hun fant ham bevisstløs på baderomsgulvet.

Kort tid senere døde han.

– Jeg lærte tidlig at hvis folk syntes synd på meg, så gikk alt litt lettere. Det var kanskje min måte å overleve på.

Midt i sorgen møtte hun også mennesker som skulle få enorm betydning senere i livet. Særlig én lærer.

– Mary-Ann var helt unik. Hun så meg på en måte veldig få voksne gjorde. Hun hadde en varme som gjorde at jeg følte meg trygg.

Enda en beskjed ingen barn skal få

Da Kine var 13–14 år gammel, kom neste sjokk.

Moren fikk lungekreft med spredning.

– Jeg ble nesten som en liten hjelper hjemme. Jeg ville bare passe på mamma hele tiden. 

Hun beskriver en ungdomstid preget av sykehus, medisiner, frykt og ansvar som egentlig var altfor tungt for et barn å bære alene.

En kveld ble moren så dårlig at kjæresten hennes forlot henne hjemme alene.

Kine husker fortsatt følelsen.

– Jeg var bare 15 år og skjønte ikke hvordan noen kunne gå fra et menneske som hadde det så vondt.

Kort tid senere ble moren akutt innlagt på sykehus.

Dagen etter døde hun.

– Da søsteren min ringte og sa ordene «hun døde nå nettopp», ble alt helt stille.

En voksen som reddet dagene

Etter morens død ble skolehverdagen tung.

Men igjen dukket det opp et menneske som gjorde en forskjell.

Kontaktlæreren Hege åpnet kontordøren hver morgen før skoledagen startet. Der satt de sammen med en kopp kakao i stillhet før timene begynte.

– Det høres kanskje lite ut, men for meg betydde det alt. Hun så meg.

Kine sier hun aldri kommer til å glemme det.

– Det var andre og siste gang i livet jeg virkelig følte at en voksen møtte meg på en måte som hjalp.

Jakten på å høre til

Videregående ble starten på en mørk periode.

Som tenåring havnet hun i et destruktivt forhold med en eldre mann (25), noe som skulle prege henne sterkt.

– Jeg var ung, sårbar og veldig lett å manipulere.

Samtidig begynte alkoholen å fylle mer plass i livet.

Karakterene falt. Selvfølelsen forsvant.

– Når folk sier at karakterer følger deg resten av livet, så begynner man etter hvert å tro på det.

Likevel fantes det en liten del av henne som nektet å gi opp.

Vendepunktet

Etter flere tunge år startet Kine på helsefagarbeiderlinjen.

For første gang på lenge kjente hun på motivasjon.

Da hun fikk praksisplass på et gamlehjem, skjedde noe.

– Jeg gledet meg faktisk til å gå på jobb. Kollegene var fantastiske, og plutselig følte jeg at jeg hørte til et sted.

Det ble vendepunktet.

Hun begynte å møte opp på skolen. Jobbet hardere. Tro på seg selv vokste sakte tilbake.

Da hun senere bestod fagprøven og fikk fast jobb på alderspsykiatrisk avdeling, føltes det som om livet endelig begynte å åpne seg.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det.

Et nytt liv

I dag eier Kine barndomshjemmet sitt. Hun har fast jobb, hund, bil og – viktigst av alt – en sønn som har gitt livet en helt ny mening.

– Da jeg ble mamma, skjønte jeg plutselig hvorfor jeg måtte fortsette å kjempe.

Men livet har fortsatt å teste henne.

Bare det siste året har hun mistet farmoren sin og opplevd en tragisk dødsulykke tett på familien.

Likevel nekter hun å la mørket vinne.

– Jeg prøver å bruke alle de dårlige kortene livet ga meg til å skape noe godt. Kanskje jeg en dag kan se tilbake på alt dette og forstå hvorfor jeg måtte gjennom det.

«Jeg er fortsatt her»

Når Kine ser tilbake på livet sitt, er det én ting hun sitter igjen med:

Takknemlighet.

For lærerne som så henne. For søsteren som åpnet døren når ingen andre gjorde det. For menneskene som stilte opp i de mørkeste stundene.

Og for at hun fortsatt står.

– Jeg trodde mange ganger at livet hadde knust meg fullstendig. Men jeg er fortsatt her.

Hun smiler forsiktig før hun legger til:

– Og kanskje er det det viktigste av alt.